Spaghetti party
– La mare, sier de innfødte uten å blunke når du spør hva som er det beste med Viareggio og denne regionen. Byen lever av havet og den fantastiske stranden, som er hundre meter bred og flere kilometer lang. Det er der du er hvis du ikke absolutt må gjøre noe annet, og været behøver du ikke tenke på. Du trenger bare en shorts – uansett når på døgnet det er. Og det er på stranden de beste partyene er. I går kveld for eksempel. Bagno Italia, som er min strand, hadde spaghetti party, og det var full rulle utover natten. Fantastisk å se solen gå ned der havet tar slutt mens italienske smørsangere gjør så godt de kan i bakgrunnen.

Den lunefulle skjebnen
Jeg sa jeg skulle komme tilbake til det med markedet. Skjebnens veier var lunefulle i går. Etter at jeg hadde gått flere kilometer langs markedsboder, skulle det vise seg at markedet endte opp utenfor Centro Culturale – Giacomo Puccini. Der hvor byens språkskole ligger. Det er en mening med det, tenkte jeg og gikk inn. Jeg ble tatt imot av to hyggelige damer og en blid rektor som fortalte at det finnes alle typer kurs når det gjelder kunnskap og varighet. Og jeg var hjertelig velkommen. Nå er det slutt på å nøye seg med parla inglese, prego, grazie og arrivederci. Det holder ikke hvis du vil ha fullt utbytte av oppholdet. Jeg skal lære meg språket der de synger når de snakker. Jeg skal lære meg språket som er helt perfekt sammen med kroppens eget språk. Jeg skal lære meg italiensk!

/Bernt Nilsen

Fem ukers karneval i Viareggio
Men byen har så mye mer. Karneval, for eksempel. Det største og mest kjente i Italia ved siden av Venezias. Mens karnevalet i Venezia er et opptog av kunsterisk art, er karnevalet i Viareggio en fem uker lang oppvisning i folkelig oppfinnsomhet og glede. Dra til sjøs, skrev jeg, men gå nå for all del i land i Viareggio i februar. Eller i juli, da du kan oppleve Puccini-festivalen med maestroens berømte operaer på utendørs teaterscener. Uansett får du nok med deg markedet som omringer byen hver torsdag formiddag året rundt.    

Mye mer enn pizza og pasta
Det går ikke an å beskrive oppholdet uten å skrive om mat og vin. – Jeg er så lei av pizza og pasta, sier de som ikke tør. De har ikke smakt de lekre fiskerettene med lokal fisk. De har ikke prøvd iskald sprudlende rødvin. De kan umulig ha tatt for seg av alle kakene du finner i byens konditorier. Ikke bare smaker maten fantastisk, den ser også fantastisk ut. Og det er billig å spise her. For 30 euro har jeg kost meg med tre retters middag med vin og vann av beste merke. De italienske kelnerne er vennlige og hyggelige, her er det ingen fransk arroganse å se. De snakker sitt eget vakre språk, men det er bare nok en grunn til å ta en tur innom byens språkskole og høre hva et språkkurs går ut på.

/Bernt Nilsen

Hvitvin med gass
– Cosa desidere bere, sa kelneren og så dumt på meg. Jeg slo ut med armene (begynner å bli lei – og litt sliten – av å slå dem ut) og spurte om han snakket engelsk. Det gjorde han ikke, men vi var etter hvert enige om at jeg skulle spise en pasta med sjømat og drikke en hvitvin som boblet som Farrisen hjemme. Maten var like himmelsk som englene det var bilde av på menyen, og hvitvin med gass er undervurdert. Men: Jeg må skjerpe meg, det er for dumt å ikke kunne bestille verdens beste pasta med største selvfølge. Det går greit å si ”vorrei…” men så stopper det opp, og det er dumt, for da tror jo kelneren at du snakker italiano, og står der og venter på hva du skal si.

Sololje og gloser
I morgen skal jeg ta båt. Ut mot havet, opp til Cinque Terre. Jeg gleder meg til å se denne fantastiske kyststripen fra sjøen. Båten går grytidlig, og bringer meg til vakre Monterosso som biter seg fast i den bratte skråningen ned mot havet. Der skal jeg bade, spise sjømat og se på turistene som går fra by til by med digre fjellstøvler i 35 plussgrader. Og så skal jeg være kul og bestille lunsj på italiensk, har jeg tenkt. Uno insalata con carne, per favor! Chinoen skal være doppio, og vinkaraffelen mezzo. Jada. Jeg har smuglyttet på elevene på stranden i dag. Dagens leksjon på den derre språkskolen har tydeligvis dreid seg om å bestille på ristorante. De ligger der og hører hverandre, og stortrives med kombinasjonen sololje og italienske gloser.

/Bernt Nilsen

Les Bernts reiseberetning dag 3

Jeg er på Versilia-kysten, et kvarter med bil fra Pisa. Til Pisa tar det litt over to timer med fly direkte fra Norge. Det er lettere å komme hit enn å dra til hytta i Trysil. Og varmere. I dag er det 34 grader. Det gjør ingenting. Det blåser fra havet utenfor byen min, som heter Viareggio.

Sol, strand og art nouveau
Jeg kom sent i går kveld, og tok inn på hotell Luana i Via Foscolo. Et minutt fra stranden. Du bader i Viareggio, sa resepsjonisten, så første dag har gått med til å teste sol, vann og strand. På min vei til stranden passerte jeg Viale Margherita. En seaside boulevard med badeetablissementer, high fashion og pizzariaer i skjønn forening. Gammelt og ærverdig. Stilen er art nouveau, som oppstod for over hundre år siden. En svevende stil, inspirert av blomster og kurver som svinger i alle retninger. Antoni Gaudis byggverk i Barcelona er i slekt. Noe helt for seg selv.

Non capisco …
Bak Viale Margherita (hvilket navn!) ligger byens stolthet. Den enorme stranden. Flat og langstrakt. Finfinkornet sand. Tusenvis av parasoller og solstoler på rad og rekke(r). Stort sett italienske badegjester. Stort sett. Bortenfor ligger en gjeng ungdommer, de skriver og leser. De er ikke italienske, det kan jeg høre og se. Etter hvert skjønner jeg at de bruker sommeren til å lære seg italiensk. Perfekt. Lære seg italiensk et par timer på formiddagen, og gå på stranden etter lunsj. Kanskje jeg skal stikke innom denne språkskolen, som heter Pucchini, og få med meg noen brosjyrer? Så slipper jeg å si non capisco hver gang noen sier noe til meg. Hva non capisco betyr? Det er italiensk for ”Jeg forstår ikke” …

/Bernt Nilsen

Les Bernts reiseberetning dag 2